Mitt liv synes å være delt inn i ulike perioder. I disse periodene er aktivitet av en gitt art slående hvis ikke unaturlig ofte. Noen ganger kan jeg være svært populær hos det motsatte kjønn (det er for den saks skyld), andre ganger de kjører hele tiden på gamle bekjente jeg ikke har sett på år og dager hele tiden og i de mest usannsynlige steder. Fremdeles andre ganger kan jeg ha utrolig og gjentatt heldig eller uheldig for den saks skyld. Akkurat nå finner jeg ting. Alt mulig egentlig. Men vanligvis, jeg vanligvis plasserer de fleste ting som telefoner, penger, møbler, og i dag forsvant dessverre en bok om benskjørhet at jeg ønsket å lese fordi en person som står meg nær lider av det. Jeg vet ikke hvordan dette fungerer. Somehow det virker som om noen kosmisk kraft er og regelen i hønsehus, og får du med livet mitt. Jeg kan ikke se noen annen forklaring. For hvis man skulle beregne sannsynligheten for disse hendelsene, ville det trolig være et sted i nabolaget rundt en i en milliard.
Det kan ikke skje
Alle har noen inngrodde angst, frykt en fryktelig mareritt scenario av noe slag. Noe som nettopp oppga kan skje. Indiana Jones, for eksempel, er hysterisk redd for slanger, vil du kanskje tro at han burde ha valgt en karriere der risikoen for å møte slanger er lik null. Men nei, vil han straks rennesteinen rundt den gamle krypter og huler der han vil uunngåelig møte noen eksemplarer av de mest giftige slanger States før eller senere. Hvis du gjør det? Vel, kanskje, faktisk. En god venn av meg lider av alvorlig frykt for høyder, selv om han har lagt seg på en øy som eneste middel for kommunikasjon med fastlandet (unntatt småbåter) er over 60 meter høy og påfallende smal bro. Personlig ville jeg sannsynligvis ikke være noen tilsvarende fobi, kanskje jeg er litt redd for å få noe galt gule flekken som kan føre til blindhet, og jeg ville være så, er det svært tvilsomt at jeg ville føle en patologisk behov for å utfordre min frykt for at Indiana Jones og min venn gjør.
Det er ikke til å
Jeg har en litt lei nå, bør det ikke være slik. Det er ikke riktig jeg virkelig ikke liker det. Gjennom årene har jeg kommet til den konklusjon at jeg har visse begrensninger og kan ikke krysses. Ja, det vil si, noen ting er bare helt uakseptabelt, først og fremst tenker jeg på curling og house musikk. Slike ting kan jeg bare ikke, er det ganske umulig for meg å sette opp med dem. Jeg ærlig vet ikke hvorfor det har blitt. Kanskje det har noe med mine mislykkede forsøk på å gå ned i vekt beklager jeg mente barndommen å gjøre, men det virker egentlig ganske usannsynlig. Jeg kan ikke tenke på en enkelt hendelse av en teoretisk kunne ha forårsaket dette. Vel, kunne det ha vært at februar kveld i Dresden da, men jeg tviler ærlig talt det. Jeg trodde på seg selv for mange år at det ikke var noen forbindelse der, men nå jeg heller tvil om hele ideen, faktisk.
Snart skal jeg gå gale på denne jante snakke
De siste årene har det blitt mer og mer snakk om Jante Jante her og der. Ofte i forbindelse med regissøren kuttet seg hundrevis av millioner i bonuser samtidig som selskapet han (det er vanligvis en han) vil gå over basen ordentlig reversere og avvise hvor mye personalet tid. Rettes til den lille legitim kritikk av hans gjerrig, du ofte høre ting som “Du er bare sjalu” og “det er så typisk for dette landet som er undertrykt av Jante” eller “typisk utslett av Jante loven, å misunne alle som etterfulgte” . Det er ganske utrolig etter min mening. Siden det er åpenbart at nettopp argumentet brukes for å nøytralisere selv de mest legitime kritikk og latterliggjøring og mistenksom til de som uttale det. For er det umulig å forsvare seg mot noe så bisarr. De samme mennesker (og organisasjoner) som hevder at det kun er begrenset jante folk som klager over rofferiet kan meget godt (Jeg kan forestille meg) på fyrtiotalte å bli fortalt, er det sikkert så typisk jante beholde og har anti-nazistiske motstandsbevegelsen, og så typisk Jante til liker ikke gli gasad død i en konsentrasjonsleir. Ah, jeg blir så sint om det fordi jeg vil snart være i klimakteriet.
Høyre, må det være noen slags grense?
Kan du virkelig ombestemme seg sånn likevel? Jeg tror det skal være slik i alle tilfeller. For min del vet jeg med glede være mine grenser er og sørge for at ikke overstiger dem mindre det er tvingende nødvendig. Deretter kan du selvsagt ikke en del enkle feil unngås. Du kan aldri beskytte seg helt mot dem, vet jeg med sikkerhet og eier mer enn eksplisitte opplevelse. Jada, jeg kunne ønske at noen ting aldri hadde skjedd for å bruke en forslitt frase, er det umulig å gjøre noe ugjort. Hva du kan gjøre er vel mer å lære fra sine egne erfaringer, trekke konklusjoner og deretter bruke den nyervervede kunnskapen til å unngå situasjoner som kan føre til noe ickeönskvärt hva det måtte være. Ikke sitte på en stein kald fordi du vil få urinveisinfeksjon eller skjenke deg i en boks billig rödtjut hvis du har en sensitiv mage eller å kjøre bil eller holde et foredrag på jobben og så videre.
Jeg ønsker å gå på kino
Jeg tenker på å gå på kino i kveld fordi det var ganske lenge siden jeg dro på kino senere, og jeg så at det var ganske mange filmer som hadde kommet ut slik jeg ønsket å se. Grunnen til at jeg ikke pleier å gå så ofte på kino, er at jeg synes det er koseligere å sitte hjemme og se filmer fordi du ikke trenger å bli forstyrret og sitte blant massen av ukjente folk som ikke kan holde stille når du prøver å se en film, deretter vet det er aldri hvem du kan sitte neste heller. Og da er det ganske dyrt med billetter i dag. Når du ser filmer hjemme slik at du kan pause når du trenger å gå på do eller når du får mer popcorn. Men det er fordeler med å gå på kino også, og det er hovedsakelig den store kino-skjermen. Men da har jeg en venn som er jobbsøknad
så jeg skal holde et øye med om det dukker opp litt